– Da jeg fikk det andre skuddet, tenkte jeg ikke på det første skuddet i det hele tatt. Men hadde det truffet 10 centimeter lenger mot høyre, så hadde det truffet hodet. Da hadde jeg vært steindød.

Slik beskriver veteran Hallgeir Mikalsen øyeblikket da kulen traff ryggen hans og gjorde han til den første norske soldaten som ble såret i Afghanistan.

Det første skuddet suste forbi ham med et metallisk sus han aldri vil glemme. Kule nummer to traff ham i ryggen og ga et lite inngangssår. På vei ut tok den med seg halve leveren og et par ribbein.

– Den gikk rett inn, og rett ut, tok bare med seg litt på veien. Men hadde mantelen vært av en annen type, så hadde den utvidet seg mer inni kroppen, og da hadde jeg aldri overlevd.

8. mai er Frigjørings- og veterandagen – en stor dag for det frie Norge.

Klikk på toppmenyen for å lese om betydningen av 8. mai, samt sterke veteranhistorier fra Irak, 2. verdenskrig og Afghanistan.

Tre måneder tidligere har Hallgeir akkurat kommet til Afghanistan – til Bagram, nord for Kabul. Han jobber med logistikk i Forsvaret og er en del av et team som heter CIMIC, en engelsk forkortelse for sivil-militært samarbeid. 

Teamet hans skal bidra med å støtte lokalbefolkningen i Afghanistan. De skal reise rundt og kartlegge behovet for vann, skole og helsetjenester.

Pågangsmot

De møter et rigid system, og ting tar tid. Men for Hallgeir føles dette som meningsfullt arbeid:

– Gutta fikk skole, jentene fikk ikke. Jenter var jo ikke verdt noe som helst. Og dette fanget interessen min. Å tilrettelegge for at jentene fikk skolegang. Vi måtte hjelpe dem.

Raskt etter ankomst til Afghanistan flytter Hallgeir og teamet hans seg til Mir Basha Kot, et lite område rett utenfor Kabul. De gjennomfører mange kartleggingsoppdrag de neste månedene og er mye på farten.

Et avtalt møte

Tirsdag 13. mai 2003 skal Hallgeir og makkeren hans, Geir Ove, møte en general fra Nordalliansen i Afghanistan for å se hva de kan bidra med for lokalsamfunnet der han holder til. De kjører til møtet. Langs veien hilser folk på dem, unger vinker.

Når de kommer til møtestedet, er det helt stille.

– Det var ingen folk der, foruten to små gutter som kom med radio og ville at vi skulle høre på den. Alt var som vanlig, men det var stille. Og det var litt merkelig.

Ibrahim

Hallgeir og makkeren har avtalt møtet med generalen via hans livvakt, Ibrahim, et par dager i forveien. De treffer på Ibrahim før møtet. Han kommer gående mot dem og hilser før han går opp på et av de nærmeste takene. Han vinker til dem og smiler.

De vinker tilbake og er helt rolige. De stoler på ham.

Plutselig hopper Ibrahim ned fra taket og går ned i skuddstilling. Fra 30 meters avstand fyrer han av et skudd mot de norske soldatene. Skuddet som bommet.

Hallgeir rekker så vidt å snu seg og gripe etter våpenet sitt før han blir truffet av skudd nummer to, midt i ryggen.

Lever med smerter

Nå er det gått 21 år siden skuddet traff, det som delte både leveren og livet hans i to. Et «før» og et «etter».

Hallgeir lever med smerter hver dag. Han mangler en lunge og har store skader i mellomgulvet. Det er vondt å sitte for lenge av gangen. Han liker ikke å være i små rom uten vinduer. Han hater kjøpesentre og trange byrom. Men han lever.

– Ibrahim satt i skytestilling. Han hadde oss som mål. Han skulle ta livet vårt. Han bomma med det første og traff på det andre og det tredje skuddet, men ikke godt nok. Vi overlevde. Det er den historien jeg lever for å fortelle, sier Hallgeir.

Ta tak i egen situasjon

Mikalsen har engasjert seg i veteransaken og er med Styret i SIOPS – veteranavdelingen for skadde. Han holder en rekke foredrag på fritiden. Et tema han er opptatt av er hvor viktig det selv er å ta tak i egen situasjon:

– Det å komme seg ut av stolen, bidra i samfunnet og delta på den måten du klarer. Det er viktig, avslutter Hallgeir.